Fordeler og begrensninger ved et oppdrag som appellerer til vår kollektive samvittighet
Av Michele Borgia, Freedom Flotilla Italia.
2025 vil bli husket som året da den humane situasjonen i Gaza kollapset under en beleiring som krysset alle grenser for kriminalitet. Det er også året da den politiske og militære medskyldigheten til mange institusjoner og land ble avslørt. Vi er vitne til brutal undertrykkelse, massedrap, folkemord, redsel – kringkastet direkte.
Ingen vil kunne si: «Jeg visste ikke.»
I dette moralske og rettslige sammenbruddet seilte Handala – et fartøy i Freedom Flotilla Coalition – over Middelhavet for å gjøre det mange regjeringer har nektet å gjøre: fordømme urettferdighet, bryte muren av likegyldighet, levere hjelp og kreve respekt for menneskerettigheter og folkerett.
Men hva representerte egentlig dette oppdraget? Hva var dets styrker – og dets begrensninger?
Det fortjener en nøktern refleksjon.
⸻
I. Kraften i symbolsk disrupsjon
Handalas styrke var ikke bare maritim – den var symbolsk. Den legemliggjorde moralsk motstand mot pågående grusomheter: blokaden, bombingen, sulten og det folkemorderiske intensjonspresset mot Gaza.
I en verden som er nummen for vold, brakte Handala frem bevisste mennesker som svarte på grusomheten med sin vilje – og sine kropper, virkelige og synlige. Den tvang oss til å innse hvor bedøvende og normaliserende medias formidling av lidelse og utslettelse kan være.
Der diplomatiet forblir stille, bryter sivil ulydighet medskyldighetens grammatikk.
Handala erklærte: «Vi nekter.»
Og den gjorde det med lovens og solidaritetens kraft.
⸻
II. Sivilsamfunnet som siste skanse
Dette oppdraget gjenopplivet et transnasjonalt samvittighetsnettverk: fagforeningsfolk, lovgivere, aktivister, humanitære – vanlige mennesker som ble både et menneskelig og symbolsk skjold mot myndighetenes likegyldighet og medskyldighet.
Det bekreftet at i dag, i fraværet av reell politisk vilje fra internasjonale institusjoner, er sivilsamfunnet den eneste troverdige kraften som kan utfordre Israels straffrihet.
Denne mobiliseringen, forankret i etisk og moralsk ansvar, gjorde det mulig for Handala å tale på vegne av millioner som nekter å akseptere folkemord som en ny geopolitisk normal.
⸻
III. Avsløring av asymmetrien
Det væpnede angrepet fra israelske styrker på et fredelig, ubevæpnet sivilt fartøy i internasjonalt farvann avslørte det nakne faktum om Israels koloniale system: en avvisning av solidaritet, ekstrem militarisering og et systematisk brudd på folkeretten.
Bortføringen av menneskerettighetsaktivister på vei til Gaza – og det å tvinge dem inn på israelsk territorium for deretter å anklage dem for «ulovlig innreise» – er en dystopisk forestilling som avslører løgnene som hele det undertrykkende systemet bygger på.
Selv om det brutale militære inngrepet hindret leveringen av humanitær hjelp, ga det også uomtvistelige bevis på den strukturelle volden som ligger til grunn for israelsk politikk overfor Gaza og Vestbredden.
⸻
IV. Operasjonelle begrensninger og utfordringen videre
Vi må være ærlige om begrensningene: Handala nådde ikke Gaza; hjelpen ble beslaglagt; aktivistene ble fengslet, utvist, deportert. Den institusjonelle virkningen er foreløpig beskjeden, hemmet av stillheten fra altfor mange stater og EU
Det finnes også en risiko for narrativ tretthet: «enda en båt, enda et israelsk angrep… samme gamle manus.» Men det virkelige målet var aldri bare en geografisk destinasjon.
Det var – og er – et semantisk brudd: å omdefinere hvem de virkelige «terroristene» er, å avsløre det ulovlige forkledd som lov og demokrati.
I dét lyktes Handala.
⸻
V. Fra bølge til tidevann
Spørsmålet nå er: Hva gjør vi med denne erfaringen? Hvis Handala og tidligere flotiljer forblir isolerte handlinger, vil de snart bli glemt.
Men hvis dette oppdraget blir en gnist for nye kampanjer, for å styrke BDS-bevegelsen, for å bygge allianser i havner og parlamenter, for å presse kommuner og regionale myndigheter til å anerkjenne Palestina – da kan det virkelig gjøre en forskjell.
Handala er ikke en slutt, men en begynnelse.
Ikke en parentes, men en bevegelse.
Det er opp til oss – aktivister, borgere, bevegelser, kulturelle nettverk – å bære denne arven videre, og forvandle den til politisk handling, aktiv hukommelse og vedvarende press.
Det er opp til oss å sørge for at neste oppdrag ikke bare skal baseres på entusiasmen og lidenskapen til dem som alltid har forsvart menneskerettigheter, men også støttes av institusjoner, organisasjoner, offentlige myndigheter og stater som er villige til å ta ansvar for å forsvare våre handlinger og de målene vi lenge har kjempet for:
• Å få slutt på Israels ulovlige og umenneskelige blokade av Gaza, som har pågått i 18 år;
• Å gjenopprette frihet og verdighet for det palestinske folk.
⸻
Det finnes ingen vei tilbake
De som deltok i dette oppdraget – så vel som de som kjemper hver dag for Palestina og for alle undertrykte folk – vet dette: det finnes ingen vei tilbake.
Når du først har sett, når du først har blitt bevisst, når du har valgt å stå imot urett og denne syke virkeligheten – kan du ikke lenger akseptere en dystopisk verden.
Handala krysset havet.
Nå er ansvaret vårt: å la den krysse inn i vår bevissthet og handle – fordi i møte med grusomheten, i møte med det usigelige, må vi handle.