Her er Gerd von der Lippes fortelling om prosjektet "Kvinnebåten til Gaza 2016"
Av Gerd von der Lippe, etter foredrag om prosjektet "Kvinnebåten til Gaza 2016" i Bodø
Svein Olsen, bystyrerepresentant for partiet Rødt og Palestinakomiteen i området inviterte meg til å holde et foredrag om mine opplevelser som valgt delegat på siste etappe mot Gaza og arbeidet vi hadde i "Freedom Flotilla Coalition" (FFC) i forkant.
Jeg fikk beskjed om at den israelske ambassadøren, Raphael Schutz, var invitert av partiet `De Kristne` til et to dagers besøk i Bodø og omegn. Ifølge Svein var det for å demme opp mot den vellykkede BDS-kampanjen (Boikott, De-investering og Sanksjoner). Vi ville forsøke å komme inn på en pressekonferanse i regi av dette partiet i forkant av møtet, der jeg skulle holde foredrag. Olsen prøvde å ringe flere journalister for å finne ut hvor pressekonferansen skulle være. Etter flere forsøk fikk han kontakt med en journalist, som både skulle intervjue ambassadøren og meg.
En underlig pressekonferanse
Flere politifolk stod utenfor bygningen, men vi slapp inn kanskje fordi Olsen kjente en av betjentene. Vi kunne telle antall tilskuere på en hånd da det hele startet. Schutz satt i front av rommet med to karer på hver sin side og vi plasserte oss helt bak i rommet. Lederen av STGN, Torstein Dahle og jeg var invitert til ambassadøren sommeren 2015 sammen med to personer fra styret i Palestina komiteen i landet, slik at han kjente meg igjen. Han understreket at det var vanskelig å få støtte for Israelsk politikk mot Palestinerne i dagens Norge blant annet fordi den norske befolkningen ikke fikk fakta om situasjonen. Da han ble spurt om landet var en apartheid stat, ble det fart i ambassadøren. Det var nemlig Rødts viseordfører, Synne Høyforslett Bjørbæk, som hadde formidlet dette til en av byens nettaviser dagen før. Som eksempel på hvor feilaktig en slik påstand var, nevnte Schutz hvordan Israel tillot palestinsk fotball. Der og da bestemte jeg at jeg ville fokusere på nettopp palestinsk fotball og ikke kvinnebåten i intervjuet.
Etter intervjuet med ambassadøren, var det min tur. Da vi var godt i gang, avbrøt plutselig lederen av Partiet i området intervjuet med denne replikken til journalisten: `Det er helt feil at du intervjuer en av våre motstandere i vårt møtelokale.` Jeg så opp på dama og svarte: `Ser poenget. Vi kan godt fortsette ute.` Da ble lederen litt mildere i tonen og svarte: `Nei, nei- det er ikke nødvendig`. Hun ble imidlertid stående å argumentere, mens vi satt. Hennes kronargument var at Palestinerne burde være takknemmelige for at staten Israel hadde gitt dem litt land istedenfor å sende bomber mot folk. Da dama ble klar over at jeg hadde lest Det gamle testamentet og argumenterte på akademisk vis at her var det mange nyanser og tolkninger, samtidig som maktforholdet mellom de to naboene var helt asymmetrisk, slik at det var Israel som satt med nøkkelen til fred. Hun ble så begeistret da hun forstod at jeg hadde lest bibelen at hun gav meg en klem og journalisten og jeg gikk ut i gangen.
Imens var møtelokalet stappfullt av folk. Jeg gikk derpå mot ambassadøren mens alle så fientlig på meg. Ambassadøren reiste seg, tok meg i hånda og spurte hvorfor jeg var her. Da jeg fortalte at det var for å fortelle om kvinnebåt prosjektet, svarte han at – ja- det hadde han lest om. Jeg fikk signaler fra mine venner om at nok var nok og gikk mot døra. Stemningen var totalt snudd. Jeg var godkjent – bare fordi jeg hadde hilst på Schutz.
Møtet på kafeen, `Dama DI`
Her var det god stemning og hyggelige folk.
To flotte unge kvinner holdt knallgode appeller om situasjonen i Gaza. Først ute var viseordfører, Synne, med tre barn, og deretter lederen av SV i bystyret, Synnøve Pettersen. Vi fikk også et hærlig musikalsk innspill av Henning Gravrok før foredraget. Jeg snakket først om arbeidet vårt fra slutten av 2015 og det vi gjorde i Mediekomiteen og i Styringsgruppa. Viste til websida vår: http://wbg.freedomflotilla.org, der vi har mange gode tekster, videoer og fortellinger om kvinners liv og livsløp først og fremst i Gaza, men også i resten av Palestina. Mediekomiteen er stolte over logoen vi valgte etter en internasjonal kunstner konkurranse og navnet på de to båtene, som skulle dra mot målet: Amal (håp) og Zaytouna (oliventre). Komiteen fikk på plass journalister på alle etappene, slik at de produserte mange fortellinger og videoer om delegatene og selve prosjektet.
Båtene startet fra Barcelona 14 september, skulle videre innom Sør-Frankrike og Sicilia. Siste etappe var fra Messina mot Gaza. 26 kvinner fra Sør-Afrika, New Zealand, Australia, Canada, USA, Spania, Italia, Sverige og Norge møtte fram til en pressekonferanse i Rådhuset i Messina 24 september. Ordføreren i byen er en venn av Palestina og mot korrupsjon. Han stilte rådhuset til disposisjon for alle våre møter og våre to båter lå gratis ved havna. Jeg fikk bl a i oppdrag å fortelle tilskuerne hva jeg syntes om Messina, siden jeg var den eneste av delegatene som hadde vært der to ganger før og kjente ordføreren, mens andre, mer sentrale personer, som fredsprisvinneren i 1976, Mairead Maguire, ble intervjuet om hvorfor hun deltok. Neste dag hadde vi ikkevolds trening. For å unngå mange unødvendige spørsmål i fengselet, ble vi rådet til bare å si navn og nasjonalitet. Israelske myndigheter hadde alle data om oss.
Motoren i Amal I ble ødelagt allerede rett utafor Barcelona, slik at vi måtte kjøpe en ny båt raskt, Amal II. Den hadde bare plass til åtte personer; tre mannskap og fem delegater. Heldigvis ble STGN og jeg med i den båten. Da den endelig kom til Messina, måtte alle bidra med sitt. Jan Petter Hammervold gjorde tradisjonelt mannfolkarbeid på båten, men vi andre foretok innkjøp og satte lapper på alle hyller, slik at vi raskt kunne få tak i det vi trengte. Torstein Dahle kom også til byen og deltok i ørten møter og diskusjoner. Problemet for oss i Amal II var å få tak på en ny kvinnelig kaptein, fordi forsinkelsen hadde bidratt til at den vi trodde vi hadde, var dessverre klar for andre oppgaver.
Zaytouna dro fra Messina 28.09. De ble klar over at de manglet et mannskap dagen før avreise, fordi en av dem ikke var tilstrekkelig kvalifisert. Derfor ble norske Synne Reksten plukket ut i siste liten. Hun fungerte meget bra.
For STGN var det imidlertid et tap at vi ikke fikk med en delegat for andre gang. Alle gode ting er tre- heter det. Vi fortsetter, selv om Israel kaprer våre båter mot alle regler og forskrifter i internasjonalt farvann, setter oss i fengsel, nekter oss søvn og trakasserer mange av oss psykisk. Vår solidaritet med det palestinske folket gjør at vi aldri gir opp.