ShipToGaza Norway

Uten hjemkomst for palestinerne, ingen fred

Israels forakt for palestinernes håp om egen stat og soldatenes skarpe skudd mot demonstrantene på Gaza må forstås med det som skjedde for 70 år siden som bakgrunn, skriver Gerd von der Lippe i en kronikk i Dagbladet.

Her er hele kronikken som var publisert på Dagbladet 30.mai 2018:

En av mine beste venner på Gaza, en doktor på den Muslimske Universitetet i Gaza by, er med å organisere den store marsjen hver fredag. Den startet 30. mars og slutter 1. juni.

Han understreker at det er sivilsamfunnet som protesterer individuelt. Folk fra alle samfunnslag stiller opp. Foreløpig har de klart å unngå at Hamas, Jihad og al-Qaida har sendt raketter mot Israel.

Verden har vært vitne til hvordan israelske militære skyter med skarpt mot forsvarsløse demonstranter. Min venn sier at nå har ungdommene fått noe å slåss for inne i buret sitt, innestengt, okkupert og uten sjanse til å velge hva slags liv de vil leve.

Uri Avnery, grunnlegger av Gush Shalom fredsbevegelse, skriver 19. mai at endelig har palestinerne på Gaza gjenvunnet sin nasjonale stolthet.

De minner verden om al-Nakba, den palestinske katastrofen i 1948, da 531 landsbyer ble ødelagt og nesten 800 000 innbyggere ble fordrevet fra sine hjem. Mange av dem flyktet til Gaza.

De håper at verden endelig skal vende blikket mot det som skjedde fra britene bestemte seg å forlate Palestina i februar 1947 til 1949.

Den israelske fortelling er at palestinerne ble flyktninger, fordi både deres ledere og tilsvarende i den arabiske verdenen ba dem forlate Palestina før arabiske styrker invaderte i 1948 for å få jødene ut. Etterpå kunne de vende tilbake igjen.

Ifølge den israelske historikeren, Ilan Pappe er dette en myte, oppdiktet av israelsk UD. Historikeren har vist at halvparten av dem som ble flyktninger var forvist alt før krigen hadde startet.

Pappe mener at Israel startet krigen for å benytte sin historiske sjanse til å forvise palestinerne. Israel hadde lenge forberedt seg på krig både mot britene og palestinerne. Jødene var lovet et hjemland i Balfour-erklæringen av den britiske utenriksministeren i 1917.

De hadde derfor god tid til å bygge seg opp militært og erobre palestinernes hjemland ved hjelp av terrororganisasjoner som Irgun og Stern. Alt før februar 1948 iverksatte sionistiske styrker massakre.

8. april 1948 gikk 120 paramilitære fra Irgun og Lehi til angrep på innbyggerne i Deir Yassin, nær Jerusalem. De var sjanseløse mot sionistenes brutale krig som liknet på slakt i middelalderen med halshogging, voldtekter og innvoller som pep ut av de døde.

Palestinerne rømte i sjokk. Flytting av palestinerne var helt nødvendig, fordi sionistene trengte deres jord og vann.

Ifølge Pappe mente Ben-Gurion, Israels første statsminister, at det ikke var umoralsk å tvangsflytte palestinerne. Endelig skulle Israel få sitt hjemland ved hjelp av FNs støtte til sitt koloniseringsprosjekt.

Det er mot denne bakgrunnen vi må forstå Israel forakt for palestinernes håp om egen stat og soldatenes skarpe skudd mot demonstrantene på Gaza.

Min venn fra universitetet i Gaza by har gitt opp troen på dagens politiske ledere. De gjør det som er enklest: Følger der makt og dominans rår.

Han håper at verdens befolkning til slutt ikke finner seg i Israels kolonisering og avhumanisering av palestinerne. Om han tror det skjer i hans levetid. Nei, men en gang, skjer det helt sikkert, sier han med klar stemme.

 

Her er innlegget i dagbladet.no

Donasjoner

Vipps: 509880

Konto: 1503.18.33598 

Bli medlem!

Vi vil bryte blokaden! Kjøp sjømil!