ShipToGaza Norway

"Fotball som motstand i Gaza"

Gerd von der Lippe, nestleder i STGN, skriver:

29. mai, ble spørsmålet om å ekskludere Israel Football Assocation (IFA) fra FIFA tatt opp på sistnevntes kongress i Zürich. Som kjent nektes blant annet fotballspillere fra Gaza muligheten til å trene, utvikle seg og å spille på landslaget. Denne artikkelen gir et lite innblikk i fotballspillernes egne fortellinger og kan leses som en del av mitt Gaza-prosjekt fra 2011.

Hvordan er det egentlig å drive med fotball i Gaza når Israel bomber stripen med ujevne mellomrom som i 1956-57, 1967, 2002-04, 2008-09, 2012 og i 2014? Krigsretorikk (såkalthasbara på hebraisk) og bomber er mer eller mindre hverdagskost for “mine” 18 fotballgutter, som jeg intervjuet i 2011. 17 av dem spilte i fotballklubber på øverste nivå i Gaza, mens én tilhørte tredjedivisjon. Jeg intervjuet spillere, trenere og managere i juli 2011, og de beste spillerne i november, samme året. I 2011 var det fire offisielle fotballigaer og rundt 70 klubber. Fotball for menn er den eneste organiserte idretten over hele stripen. Alle spillere som presenteres her er anonymiserte.

De spiller altså fotball mot alle odds. Det kaller Stephen Whitehead for motstands-maskulinitet. Israelsk hasbara gjør alle innbyggere i Gaza til terrorister, nettopp fordi de bor i “Hamas-land”. Vi så det klart da fotballspilleren Mahmoud Sarsak ble arrestert uten lov og dom i 2009 og ble utsatt for grov tortur av israelske SHABAC General Security Services fordi unggutten, som bare var interessert i fotball og utdanning, ble gruppert som “ulovlig stridende”. Vi var mange som arbeidet for å få ham ut av fengsel i 2012 etter rundt 93 dagers sultestreik.

Israel godtar palestinsk fotball, hvis de kan administrere og kontrollere den. Fotballhelter fra Gaza, som ikke er voldelige, er farlige for den israelske propagandaen. Dette er fordi kjente fotballhelter har en klangbunn i de fleste land. Slik sett kan de symbolisere både en nasjonal og en global identitet. Vi snakker altså om effektive prosesser som skaper sterke følelser når landets utøvere vinner viktige seire vi andre kan identifisere oss med. Ifølge den kjente historikeren Eric Hobsbawn, topper et heroisk nasjonallag med elleve spillere dette narrativet. Fotball kan forstås som 90 minutters kamp uten våpen. Har fotball en historie i palestinsk nasjonal identitet?

Den palestinske fotballhistorien

Det første palestinske fotballaget ble dannet i 1908 ved Jerusalems St. Georgs Skole. Fotball ble både en arena for samarbeid og fiendskap mellom Palestina og Israel. Det Palestinske Fotballforbundet (PFA) ble dannet i 1928 av briter, arabere og jøder. Britene hjalp imidlertid jødene, slik at de etter hvert dominerte forbundet. Da den sionistiske bevegelsen laget forbundets flagg blått og hvitt for å symbolisere deres verdier, ble mange arabiske lag utestengt fra nettverket. Muslimer og kristne dannet derfor det Arabiske Palestinske Idrettsforbundet (APSF) i 1931 som motvekt. Forbundet forsøkte samme høst å bli medlem av FIFA, men mislyktes. En hovedgrunn skal ha vært at Palestina fremdeles ble sett på som del av PFA. De fleste fotballkampene i historisk Palestina ble spilt i Gaza, Jaffa og Jerusalem mot lag fra blant annet Syria, Libanon, Jordan og Egypt. Etter den store katastrofen (al-nakba) i 1948 og påfølgende kriger, spilte palestinerne i Gaza fotball med ujevne mellomrom. Etter at Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) ble dannet i 1994, som et resultat av Oslo-avtalen, spilte landslaget en kamp mot Libanon i 1998. Da hadde de endelig blitt medlem av FIFA. Både i 2006, i 2008-09 og i 2014 bombet israelske soldater Gazas fotballbaner. Uansett hvor elendige banene er, er fotball fortsatt populært på Gaza. Hvordan gjør fotballspillerne seg til menn i Gaza?

Hvordan gjøre seg til mann på Gaza?

Arabisk maskulinitet – rujūla – skapes og stadfestes ifølge Jean Peteet i risikoaktivteter og modige dåder når frykten kontrolleres. Da kan en forsvare seg selv og de nærmeste mot aggresjon. Denne typen kan kalles den offisielle dominerende maskuline versjonen. Flere forskere viser til ordet ære når de skal forklare den mest godtatte måten å gjøre seg til mann på i arabiske land. I en tradisjonell todelt logikk blir maskulinitet forstått som en motsetning til femininitet. Mobilitet og sikkerhet i daglige rutiner er ute av kontroll i det blokkerte og krigstrette Gaza. Israelske rutiner med å først og fremst arrestere menn er grunnleggende for sosialiseringen til maskuliniteter i Gaza og på Vestbredden.

Siden 1967 er motstand mot okkupasjon og blokade av ulik art blitt en hegemonisk maskulin norm. I fotball gjelder det å være god teknisk og taktisk og spille på dårlige baner, samtidig som en er en god og hjelpende kamerat, sønn og bror.

Spillernes fortellinger

Spillerne får ikke beskjed om kamper gjennom mediene, men kommunikasjonen går fra mann til mann. Kreativiteten er stor i Gaza fordi israelske sikkerhetsstyrker nekter spillerne å reise til og fra den lille stripa. Landslaget deltok, som vi vet, ikke i VM i fotball i 2010. De er jo “fotballens utenforland”. Hva gjør de da? De lager sitt eget VM i Gaza. 16 lag, som symbolsk representerte landslag fra blant annet Brasil, Tyskland og Spania, består alle av spillere fra Gaza-stripen. Den mest spennende kampen var i følge mine informanter mellom symbolske Irland og Spania. Spania vant 2-1.

Mafoud spilte på `Egypts` lag i turneringen.

“Vanligvis spiller laget vårt ganske dårlig, men fordi vi nå liksom skulle være med i VM, ga vi alt. Derfor deltok vi i flere kamper. Jeg husker at vi vant 4-0 over ‘Algeria’. Året etter arrangerte vi Revolusjons-cupen. Også her spilte vi knallgodt og vant mye.”

Raji er lagkaptein og trener fire ganger i uka når det ikke suser bomber. Han har fått flere forespørsler om å spille på Vestbredden, men hvis han gjør det, kan han aldri komme i tilbake til Gaza.

“Min beste kamp var i Gaza-cupen i 2010. Laget vårt vant finalen med mer enn 10,000 ekstatiske tilskuere. Finalen startet kl. 14.30 og fansen møtte opp fra kl. 10.00. Vi vant 2-0. Klubben arrangerte en fest i flyktningleiren [der mange fotballspillere bor]. Vi feiret seieren i minst to døgn. Laget hadde bare kontroll på selve pokalen i noen minutter før fansen lånte den. Og det var mange som ønsket å holde, kjenne på den og å løpe rundt med den. Og festen varte jo lenge med musikk, dans og kaker. Slikt er normalt her. Da vi fikk pokalen tilbake, var toppen på den borte. Kapteinen sa at det var godt å se hvordan fansen nøt seieren vår og ble en del av den. For vi ønsker at alle skal være lykkelige. I alle fall så lenge som mulig.”

Mahmoud har spilt fotball siden han var 13 år. I perioden 2009 til 2011 trente han fire timer i uka.

“Jeg er ikke så flink til å spille fotball, men er med for å holde kontakt med mine beste kamerater. Min aller beste konkurranse var i finalen i Gaza-cupen i 2003. Resultatet ble uavgjort 3-3. Jeg skåret det første målet, og jeg var så lykkelig at jeg begynte å gråte,” sier han forsiktig smilende, og fortsetter mens han ser på meg med store, glade øyne:

 

“Og jeg gråt lenge, veldig lenge. Til slutt sa en av mine lagvenner omsorgsfullt: Du må slutte å gråte, slik at vi kan fortsette kampen.”

Nahed har spilt fotball så lenge han kan huske og er en av de beste på laget.

“Jeg kan ikke lenger glemme bomber og fly når jeg spiller fotball, fordi det er blitt normalt. Vi er så vant til det. Det er automatisk, slik dager med lys følger netter med mørke. Jeg ønsker bare å være som andre normale gutter. Vi trente ikke den første uka under den siste krigen [2008-09] og jeg sov heller ikke. F-16-fly bombet mange hus like ved oss. Min far fortalte at 60 F-16-fly var over oss og hvert fly bomba fire ganger den første uka. Og lukta fra bombene og ødeleggelsene var så intense at jeg følte smerten i kropp og hode, selv om de ikke traff huset vårt”.

Moheeb er en kraftig kar og ser godt trent ut. Han er en av de få som eier sin egen pc og som har en jobb. Utøveren var en av de beste spillerne på sitt lag og trener tre-fire ganger i uka når det ikke drysser bomber.

“Noen ganger tenker jeg på krig istedenfor fotball. Da blir jeg overvelmet av krigsbilder. Jeg er i huset sammen med familien min. Familien i nabodøra er inne hos oss. Vi sitter sammen. Huset er fullt av folk. Alle er redde og vi gråter sammen. Så faller en bombe ned ti meter fra vår dør. Jeg kunne føle presset da den eksploderte. Fire barn ble drept. Jeg kjørte dem til sykehuset. Vi hjelper hverandre hele tida. Israel bomber hver måned. De dreper uten grunn, men fotballen hjelper meg til å stokke tankene. Uten fotball hadde det ikke vært mulig for meg å holde det ut”.

Ziad har også spilt fotball så lenge han husker.

“Vi trener like ved politistasjonen [i Gaza by]. Den ble bomba under siste krig midt på dagen da politimennene var oppstilt ute for å få sine diplomer. Det var vanskelig å sove under krigen. Jeg er redd hver gang jeg hører flydur, fordi israelske fly og droner er over oss og du vet aldri når de bomber. Men jeg klarer å kutte ut redselen når jeg spiller kamp. Det er det som er så bra med fotballen”.

Ahmed trener tre til fire ganger i uka når det ikke regner bomber.

“Jeg spilte på det palestinske landslaget under Asia Olympiske Cup 2004 i Doha, Qatar, men det er umulig å representere Palestina i dag. Veldig, veldig trist. Jeg kan ikke reise og besøke venner på Vestbredden. Fem forskjellige lag der ønsker å lage en kontrakt med meg, slik at jeg kan spille der. Så hva gjør jeg? Jeg spiller i den beste klubben her på stripen”.

Ebrahim spilte i Gazas beste klubb i 2011:

“Fotball er livet mitt. Jeg elsker det. Jeg kan tjene 50,000 dollar hvis jeg kan spille på Vestbredden, men det har vært umulig siden 2007. Jeg vet at Fatah og Hamas ikke samarbeider, men Israel sitter med nøkkelen til å løse problemet, slik at vi kan reise, jobbe, konkurrere og bli proffspillere”.

Omar var en av de aller beste spillerne i 2011:

“En klubb i Jordan ønsker å skrive en kontrakt med meg. Jeg kan reise ut av Gaza, men da kan jeg aldri reise tilbake til min familie. Så jeg tør ikke å spille der. Annenhver måned får jeg 1500 dollar av klubben min, som jeg gir videre til min far. Min klubb har litt penger, fordi Palestinabanken sponser den”.

Hazem er spillende trener. Når det ikke regner bomber, trener han og laget to til tre ganger i uka. Som mange andre fedre, arbeidet også hans far i Israel før 2007. Slik var familien i stand til å kjøpe den maten de trengte. Faren krysset da grensen nord for Rafah i sør, og han og de andre ble da behandlet som dyr. Gangen de måtte gå igjennom er den samme som brukes til kveg andre steder.

“Jeg var på det palestinske landslaget, som deltok i den pan-arabiske cupen i Jordan i 1999. Vi vant bronse. En vanvittig seier for oss – og uventet. Jeg kan ikke uttrykke mine følelser. Laget ble møtt av tusen mennesker på Gaza som gratulerte oss høylytt med palestinske flagg. Jeg var så stolt av meg selv, min familie og mitt folk…Vi kunne spille fotball utenfor Gaza og Vestbredden før 2000 og noen ganger før 2007. Ikke lenger. Det er en katastrofe”.

 

“Vi lar oss ikke knekke, derfor spiller vi på dårlige baner”

Slike utsagn går igjen hos flere.

Spillerne er kreative når de bor i et utendørs jernbur. Derfor lager de symbolske internasjonale konkurranser med lag fra Gaza. Mafoud spilte på ‘det egyptiske landslaget’ under VM-cupen i 2010. Nettopp fordi de liksom skulle representere et landslag, spilte de knallgodt. Raji er kaptein på laget som vant Gaza-cup i 2010. De feiret seieren med mange av de 10,000 tilskuerne. Fansen lånte pokalen i to døgn og laget fikk den tilbake uten toppen. Det var helt greit.

Mahmoud forteller at han aldri skyter mål. Da han gjorde det, ble han så glad at han gråt lenge midt under kampen. Tenkt dere en slik hendelse i en norsk eliteseriekamp. Medspillere, dommere og fansen lar ham gråte uten spydige kommentarer om feminin oppførsel, men med empati. Umulig, selvsagt.

Nahed forteller at fly og bomber er normalt, som natt følger dag. Enkelte har post-traumatiske søvn- og konsentrasjonsproblemer og gråten sitter løst. Spillerne kunne fortelle at familiene satt samlet i mørket under krigen 2008-09 og gråt sammen. Alle begravelsene og lidelsene bidrar også til at gråt er innskrevet i den godtatte maskuline fotballkroppen. Flest kan glemme krig og bomber under fotballkamper og noen klarer det under trening. For mange er det å spille fotball et uttrykk for normalitet, på samme måte som dag følger natt med krig og bomber. Familiebåndene blir sterke under slike lidelser. Omar gir pengene han tjener som spiller til familiens overhode, faren. Han og andre kan jo verken reise til Israel for å jobbe eller selge sine varer i utlandet.

Klubber på blant annet Vestbredden og i Jordan ønsker å skrive kontrakter med de beste Gaza-spillerne. De kan heller ikke delta på landslaget lenger. Det er farlig å lykkes som fotballhelt fra Gaza, fordi det kan utfordre israelske sikkerhetsstyrker når navnet Palestina gir assosiasjoner til en positiv maskulinitet. Slikt kan vinne gjenklang i en globalisert verden. Det kan nemlig knyttes både til en godtatt arabisk maskulinitet- rujūla – og til en ærefull, maskulin, ikke-voldelig motstand mot okkupasjon og blokade. Da kan det bli vanskeligere for israelsk, politisk retorikk som heller vil snakke om Hamas-krigere for å legitimere og således representere Gazas innbyggere som terrorister. Fortellingen om Hamas-barn i Gaza, som er født til å drepes, ligger snublende nær et slikt aggressivt verdisett og voldskultur. Mine informanter spiller mot alle odds. Det er her Gazas fotballhelter kan forkludre den offisielle israelske selvforståelsen. De elsker fotballen og livet med idretten. På arabisk kalles dette for howas. Ordet betyr ifølge Raymond Lidal i Josimar noe mellom galskap og lidenskap. Det er det som gjør fotball så populært og så farlig for 2007-blokaden.

For de som er interessert i forholdene i Gaza og fotballen i et historisk perspektiv, kan sjekke International Journal of the History of Sport og boka Fotball i Midt-Østen som etter planen skal komme ut på et engelsk forlag i slutten av 2015.

 

Se originalartikkel HER.

 

Gerd Von Der Lippe

Gerd von der Lippe er tidligere idrettsutøver, var på landslaget i friidrett fra 1960-1970 og var norgesmester på 100m, 200m og 400m sprint. Von Der Lippe har også vært med i Attacs hovedstyre og rådet i Nei til EU.

 

Donasjoner

Donasjonskonto:

1503.18.33598 

Kjøp sjømil!

Kjøp "Eventyret med Estelle"

Bli medlem!

Kunstlotteri

Annonser